Måtte stå på selv for å få utredning

12 Oct Måtte stå på selv for å få utredning

Det tok fem år fra Anne-Lise Steen Aaserud (66) fra Oslo oppsøkte lege på grunn av kraftig snorking første gang, til hun endelig fikk konstatert alvorlig søvnapne-syndrom.

– Ullevål sykehus skyldte på at det tok så lang tid å bli utredet fordi jeg ikke hadde noen tilleggsdiagnose. Selv tror jeg at de hadde forlagt papirene, sier hun.

Anne-Lise hadde snorket fælt i mange år, og etter hvert fikk hun problemer med konsentrasjonen. En dårlig kombinasjon, ettersom hun jobbet som lærer.

 

Måtte legge seg i lunsjpauser

– Da må en være opplagt. I tillegg til konsentrasjonsvansker følte jeg meg veldig trøtt ut over dagen og måtte hele tiden ta meg sammen. På skolen hendte det at jeg måtte gå og legge meg i lunsjpauser, og etter jobb gikk jeg alltid rett hjem for å sove et par timer, sier hun. Først på 1990-tallet bodde hun en stund i Egypt. Under en tur delte hun hotellrom med en lege, og snorket så mye at hun fikk beskjed om å sjekke det ut.

– Da jeg kom hjem til Norge kontaktet jeg Ullevål sykehus på nytt, og fikk endelig komme til utredning. Rett før jul i 1996 fikk jeg den første pustemaskinen.

 

Hadde følelsen av å bli kvalt

Førsteinntrykket var alt annet enn behagelig.

– Jeg fikk ikke puste og følte at jeg ble kvalt. Jeg tenkte at noe måtte være galt, og da jeg leste bruksanvisningen viste det seg at sjukehuset hadde sendt med meg en maskin som manglet en del. Dermed lå jeg bare og pustet inn karbondioksyd. Dette var nok årsaken til at jeg syntes maskinen var helt håpløs og ikke var så flink til å bruke den til å begynne med. Nå har jeg for lengst vent meg til den og bruker maskinen hver natt. Men det hender fortsatt at jeg tar av meg masken under søvnen. På grunn av en innsnevring i nesen burde jeg egentlig tatt en neseoperasjon, men det har jeg ikke turt på grunn av alle skrekkhistoriene om hva som kan skje.

 

Mer opplagt og konsentrert

Anne-Lise har likevel stor glede av pustemaskinen, og kjenner virkelig at hun har sovet godt når hun våkner.

– Dagene er mye bedre når jeg bruker maskinen. Forskjellen merkes først og fremst på at jeg er mye mer våken og konsentrert. Jeg ble uføretrygdet for tre år siden, men vikarierer litt som lærer og føler meg mye mer opplagt når jeg er på skolen og underviser. Jeg trenger heller ikke å sove et par timer på ettermiddagen, og sovner ikke hele tiden foran tv èn. Nå har jeg anskaffet med en liten pustemaskin som jeg har med meg over alt, og er veldig godt fornøyd med den.

Etter at Anne-Lise ble styremedlem i Norsk Forening for Søvnsykdommer, har det gått opp for henne hvor alvorlig søvnapnè er.

– Det er mulig at sykepleiere og leger har skrevet det, men selv om jeg regner meg som en ganske oppegående person tok jeg det ikke til meg. Alvoret skjønte jeg først da jeg ble med i foreningen.